Hva som ble endret 1. juni 2026

Beviskravet er senket

Dette er den reelle endringen, og den ligger ikke i psykisk helsevernloven. Den ligger i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3, som vilkårene om tvungen observasjon, tvungent vern og tvangsmedisinering alle viser til.

Forarbeidene sier det rett ut: «Med ‘overveiende sannsynlig’ menes mer enn 50 % sannsynlig.» Om at sykdomskravet er fjernet: «Oppmerksomheten flyttes fra diagnoser til pasientens faktiske forutsetninger for å ta stilling til den tilbudte helsehjelpen.»

I praksis: det som før var terskelen for å regne deg som kompetent, er nå terskelen for å regne deg som inkompetent. Rettslig sett kan flere nå holdes på tvang enn før.

Hvorfor lovgiver mente det var nødvendig

Dette er den andre siden, og den er også hjemlet. Departementets begrunnelse står i Prop. 31 L punkt 4.4.5:

Samtidig er det svært alvorlig når pasienter som ikke er i stand til å ivareta seg selv, ikke mottar hjelp. […] Er terskelen for høy, vil risikoen øke for at mennesker med alvorlige lidelser ikke får hjelp. Risikoen vil også øke for at flere vil få en forverret sykdomstilstand før de får hjelp, og at de som mottar helsehjelp utskrives for tidlig fordi det ikke lenger er åpenbart at de mangler samtykkekompetanse, og dermed må legges inn igjen etter kort tid – ofte omtalt som «svingdørsproblematikken».

Problemet departementet peker på, oppsto etter lovendringen i 2017, da manglende kompetanse ble innført som eget vilkår for tvang. Flere høringsinstanser pekte på at det strenge beviskravet hadde bidratt til hyppige og kortvarige innleggelser, og at den høye terskelen førte til at pårørende måtte ta ansvaret.

Departementet erkjente samtidig risikoen ved endringen:

Med et senket beviskrav blir faren noe større for utglidning av tvangsbruk i praksis. Dette fremhever særlig de høringsinstansene som er negative til forslaget. Departementet deler denne bekymringen.

Blant dem som var kritiske i høringen var Mental Helse, We Shall Overcome, Advokatforeningen, Norsk psykologforening, Norges institusjon for menneskerettigheter og Likestillings- og diskrimineringsombudet. De pekte blant annet på at endringen kan gi mindre krav til undersøkelse og begrunnelse, og tilsvarende mer makt til den faglig ansvarlige.

Departementet framholdt til slutt at hovedregelen står ved lag: beviskravet «vil imidlertid fortsatt innebære at det er en presumsjon for beslutningskompetanse».

Begge sider står her fordi begge er en del av grunnlaget. Tvang.no tar ikke stilling til om endringen var riktig.

Det betyr også at eldre kilder må leses med dato i hånden. En høyesterettsdom eller en uttalelse fra Sivilombudet som bygger på at «åpenbart» innebar et skjerpet beviskrav, gir ikke lenger uttrykk for gjeldende rett på det punktet. Det som derimot står ved lag, er kravene til hvordan vurderingen skal begrunnes.

Ordet er byttet

«Samtykkekompetanse» heter nå «beslutningskompetanse», i hele helselovgivningen. Forarbeidene sier at endringen ikke innebærer noen realitetsendring der den bare gjelder ordlyden. Poenget er at selvbestemmelse omfatter både å si ja og å si nei.

Googler du fortsatt «samtykkekompetanse», finner du det meste. Men i en klage bør du bruke det nye ordet.

ECT er lovregulert for første gang

Før 1. juni 2026 ble elektrokonvulsiv behandling uten samtykke gitt med grunnlag i ulovfestet nødrett. Nå står vilkårene i loven, i ny § 4-4 b:

• vedtak av faglig ansvarlig, i samråd med annet kvalifisert helsepersonell
• pasienten mangler beslutningskompetanse
• unnlatelse vil i løpet av få uker medføre alvorlig fare for pasientens liv
• pasienten motsetter seg ikke behandlingen

Alle vilkårene må være oppfylt. Motstand stenger hjemmelen helt. Vedtaket kan gjelde i inntil to uker innenfor samme behandlingsserie, og det kan ikke treffes nytt vedtak i samme serie.

Klagen går til kontrollkommisjonen, og både pasienten og nærmeste pårørende kan klage. Det kreves ikke vedtak om tvungent vern for å bruke bestemmelsen.

Her er det en lakune det er verdt å kjenne: retten til å bruke advokat følger av § 1-7 første ledd, men oppregningen av saker som gir fri rettshjelp i tredje ledd nevner ikke § 4-4 b. Vi har ikke kunnet kontrollere om noen annen hjemmel i rettshjelploven fanger opp disse sakene, og skriver derfor ikke at retten ikke finnes.

Vilkårene må være oppfylt hele tiden

Ny § 4-2 a sier at lovens vilkår skal være oppfylt hele tiden mens vedtaket gjennomføres, og at tiltaket skal avbrytes straks og vedtaket oppheves hvis de ikke lenger er det.

Forarbeidene sier at endringen ikke fører til realitetsendringer. Dette var gjeldende rett fra før, men ulovfestet. At det ble skrevet inn i loven, følger opp en anbefaling fra Sivilombudet.

Betydningen er praktisk: du kan nå vise til en paragraf i stedet for til et prinsipp. Ligger du i belter og situasjonen har roet seg, er det ikke nok at vedtaket gjelder i åtte timer til.

Kontrollkommisjonen kan ikke lenger vedta tvang selv

Klager noen på et vedtak om at tvang ikke skal etableres, eller om at tvangen er opphevet, kan kommisjonen bare vurdere om vedtaket er i samsvar med loven. Den kan ikke selv treffe vedtak om tvang.

Dette styrker pasientens stilling, og setter en grense for hva en klage fra pårørende eller offentlig myndighet kan føre til.

Tre grupper kan nå være innlagt

Særregelen om at pasienter med alvorlig sinnslidelse som mangler beslutningskompetanse bare kunne behandles etter lovens kapittel 3, er opphevet. Forarbeidene beskriver følgen: det blir tre grupper som kan være innlagt. De som er innlagt etter samtykke, de som mangler beslutningskompetanse og er innlagt etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, og de som er innlagt etter psykisk helsevernloven.

Forutsetningen for § 4-6-sporet er at du ikke motsetter deg. Gjør du det, gjelder fortsatt bare psykisk helsevernloven.

To konsekvenser er verdt å merke seg, og begge styrker pasienten:

• Konverteringsforbudet er utvidet. Forbudet mot direkte overføring til tvungent vern gjelder nå også pasienter innlagt etter § 4-6.
• Pasienter innlagt etter § 4-6 kan ikke tvangsbehandles, få innskrenket kontakt med omverdenen eller rustestes. Skal det gjøres, må tvungent vern etableres.

En ny kontrollmekanisme følger med. Treffes en beslutning etter § 4-6 om helsehjelp for en alvorlig sinnslidelse, skal kontrollkommisjonens leder underrettes og få kopi av relevante journaldeler. Lederen kontrollerer framgangsmåten og kan kjenne beslutningen ugyldig ved alvorlige feil. Etter seks måneder gjør hele kommisjonen en mer omfattende kontroll, og skal oppheve beslutningen hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt.

Tvangsmedisinering kan gjennomføres på sykehjem

Ny § 4-8 a åpner for at et vedtak om behandling uten eget samtykke gjennomføres i sykehjem, etter avtale mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Kommunen bestemmer om det kan skje, og kan avslutte gjennomføringen. Forutsetningen er at det er en klart bedre løsning for pasienten.

Om nødvendig kan det brukes korttidsvirkende beroligende legemidler og kortvarig fastholding, men vilkårene for tvangsmidler må være oppfylt.

Hovedregelen er at behandling pasienten motsetter seg, ikke kan gjennomføres på pasientens eget rom eller i lokaler pasienten bruker daglig. Unntak bare når det er den klart beste løsningen for pasienten.

Forarbeidene er åpne om hva dette i praksis ventes å bety: at den mest aktuelle formen for tvang vil være å blande legemidlet i mat og drikke uten at pasienten får vite det. Gruppen det gjelder er mennesker med alvorlig demenssykdom og alvorlig sinnslidelse, altså de som i minst grad kan klage selv.

Pårørende kan ikke lenger holdes helt utenfor

Har du beslutningskompetanse, kan du nå ikke nekte nærmeste pårørende informasjon og medvirkning i to tilfeller: ved fare for andres liv eller helse, og av hensyn til barn du har omsorgsansvar for.

Dette er en innskrenkning av din rådighet over egne opplysninger. Se Du er pårørende.

Skjerpede plikter ved fare

Faglig ansvarlig skal nå vurdere om du utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse, både når du opptrer truende eller utøver vold, og når du tidligere har gjort det. I samme situasjoner skal det vurderes om det skal gjøres en voldsrisikoutredning og lages en risikohåndteringsplan.

Forarbeidene presiserer noe som er verdt å ta med i en klage: «Sinne knyttet til selve tvangsinnleggelsen vil ofte ikke være tilstrekkelig til at farevilkåret er oppfylt.»

Faglig ansvarlig skal også vurdere om det er behov for å innhente opplysninger fra nærmeste pårørende, kommunen og andre instanser, både for farevurderingen og for kompetansevurderingen.

Tvang uten døgnopphold skal vurderes sammen med kommunen

Vurderingen av om du skal over på tvungent vern uten døgnopphold, skal gjøres i samråd med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunen har ikke vetorett.

Men forarbeidene sier også hva som skjer hvis kommunen ikke stiller opp med tjenester spesialisthelsetjenesten mener er nødvendige: konsekvensen kan bli at du blir værende i døgninstitusjon. Manglende kommunalt tilbud kan altså i praksis holde deg innelåst, selv om kommunen formelt ikke kan nekte.

Formålet med loven

Tre tillegg i formålsbestemmelsen: loven skal sikre helsehjelp av god kvalitet, bestemmelsene skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient, nærmeste pårørende og tjenesten, og det er et formål å fremme riktig bruk av tvang.

Hjemmel: pbrl. § 4-3§ 4-4 b§ 4-8 a

Dette er verdt å si eksplisitt, fordi mange tror noe annet:

• «Alvorlig sinnslidelse» står uendret. Vurderingsnormen fra rettspraksis gjelder fortsatt.
• Behandlingsvilkåret og farevilkåret står uendret, inkludert tidskravet på tre til fire måneder ved depotmedisin.
• Kravene til tvangsmedisinering står uendret: stor sannsynlighet for vesentlig virkning, at nytten klart oppveier bivirkningene, og fem døgns observasjonstid.
• Klageordningen står uendret, bortsett fra presiseringen om at kontrollkommisjonen ikke kan vedta tvang selv.
• Reglene om skjerming og tvangsmidler står uendret, med unntak av den nye adgangen på sykehjem.
• Tvangsbegrensningsloven ble ikke vedtatt.

Dette er spørsmålet flest vil stille, og det finnes ikke noe publisert svar.

Det er ikke gitt overgangsbestemmelser. Endringsloven sier bare at loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. Forskriften sier bare at den trer i kraft

1. juni 2026 og at den gamle oppheves. Rundskrivene sier ingenting om vedtak fattet før den datoen.

Endringsloven er lov 20. juni 2025 nr. 67. Den endret psykisk helsevernloven, pasient- og brukerrettighetsloven og seks andre helselover. Den autoritative gjennomgangen bestemmelse for bestemmelse står i Prop. 31 L (2024-2025) kapittel 9.

I kraft 1. juni 2026 for psykisk helsevernloven §§ 1-1, 1-2, 2-1, 3-2, 3-3, 3-3 a, 3-4, 3-5, 4-2 a, 4-4, 4-4 b, 4-8 a og 6-4, og for pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1, 3-3, 4-3, 4-5, 4-6, 4-6 a, 4A-2, 4A-3, 7-2 og 7-4.

Andre kilder på denne siden. Alt om hva endringene innebærer er hentet fra merknadene i Prop. 31 L (2024-2025) kapittel 9 og fra Helsedirektoratets rundskriv, sist faglig endret 1. juni 2026. Begrunnelsen for det senkede beviskravet, og høringsinstansenes syn, står i samme proposisjon punkt 4.4. Bakgrunnen er Samtykkeutvalgets utredning «Bedre beslutninger, bedre behandling» fra 2023 og NOU 2019: 14.